Jeg er ei stresslus. Jeg liker at de ærender jeg ikke liker blir gjort raskere enn svint. Køgåing og køståing er i mine øyne bortkasta tid. Hvis jeg må stille meg i kø, pleier jeg å låne ei avis eller et blad for å holde stressnivået nede. Etter å ha sett folk gå i bakken fordi de stresser så mye med handelen, forsøker jeg meg på ulike måter for å holde stressnivået nede. For min del er dette ei mental trening av dimensjoner.
I dag var det omtrent tomt i alle skap. Vi hadde vel til og med begynt på nødrasjonene. Det var på tide med et innrykk på butikken. Vel vitende om at det var mange fristende tilbud og generelt billigere på Jekta/Obs! enn på nærbutikkene, var det bare å stålsette seg. Jeg vet jo at det er færrest mennesker i lokalet fra klokka åtte til stengetid. Altså er det et foretrukket tidspunkt. Jeg kan enten handle alene eller med samboeren, men ungene bør ikke medbringes. Det siste er ei forutsetning for at alle stressmestringsteknikker skal ha mulighet til å virke.
Jeg bruker laaang tid på store butikker når det er mye som skal handles. Det er ikke først og fremst fordi jeg liker å være der. Det er mer et moment i stressmestringen. Jeg gjør øvelsen "å handle" omtrent i sakte kino. Jeg observerer hyllene, og setter sammen måltid i hodet - frokost, lunsj, middager (ikke minst), snacks til kvelds, hva er sunt, hva er altfor usunt, hva er godt, hva klarer jeg å få resten av familien til å spise, osv. Jeg tvinger hjernen til å se for andre bilder enn de jeg ser foran meg: Endeløse rekker av mat som tenderer til å kjede meg.
Handlekurven fylles langsomt opp, mens jeg forsøker å ikke se på menneskene rundt meg. Det er selvsagt trivelig å møte kjente, men jeg prøver likevel å stenge menneskene ute da de gjerne stresser meg med den energi de legger for dagen, eller verste sort - den surhet som legges for dagen.
Til slutt gjenstår det verste: Å betale. Alle varene skal opp på båndet, betales for og pakkes i poser. Dette er den verste delen av handelen. Dette er rent for meget. Jeg prøver å samle tankene om hva om kan ligge først og sist på bandet for at ingenting skal bli ødelagt i prosessen, og deretter på hva som kan ligge i samme pose av samme grunn. Å finne frem kort fra ei kortfylt pengebok (kontanter finnes ikke der) er rett og slett et stressmoment, særlig når jeg ikke finner det med det samme og en utålmodig person bak kassa venter trippende på å få ekspedere neste kunde.
Nå gjelder det bare å puste dypt, rette kursen mot bilen, få alle varene stabla inn, få kurven tilbake dit den skal slik at tier/tyveren returneres til deg, sette seg i bilen og kjøre hjemover. ENDELIG! Jeg har overlevd uten at stressnivået nådde de store høyder nok en gang, men det tok si tid. Jeg skulle veldig gjerne ha brukt den tida på ei annen slags trening...
MEN... som nevnt... Denne treninga virker IKKE når småunger er med deg. I hvert fall ikke mine!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar