Trening i travle tider!

Juhu! Nesten klar til tur! (foto: Sigurd Leithe)

Jeg trodde ærlig talt oktober skulle bli en maratonmåned på alle de gale måtene med stress og mas fra alle kanter. Nå har plutselig over halve november gått, og den siste uka har forsvunnet i jobb og ungeaktiviteter. To kettlebellstreninger og en langtur på lav puls i tillegg til en halvtimes meditasjon hver kveld er resultatet. Jeg har kanskje fått seks timer søvn hver natt, men det har ikke vært sammenhengende da poden har hatt stort behov for å komme opp i mamma og pappas seng hver kveld denne uka.

Likevel, det har gått utrolig bra! Jeg gleder meg over hver treningsøkt som blir gjennomført, og ser frem til bedre tider. Mandag har jeg forpliktet meg til intervalltrening med Northern Runners etter å ha instruert karateungene, og tirsdag er det karatetrening igjen (ingen barneaktivitet den tirsdagskvelden i hvert fall). Jeg håper inderlig på snø så snart som mulig. Da får jeg kanskje sjansen til å lære meg noen teknikker innenfor skiverdenen.

Livet er herlig, og nå kommer den mørkeste tida! Snø, snø, når kommer du?

Helt med fra sidelinja - NNM kyokushinkai karate



Fra de yngstes klasse (foto: Sven Jonsson)

 Lørdag var jeg helt med igjen.... på sidelinja. Nord-Norgesmesterskapet i kyokushinkai karate gikk av stabelen i Tromsø. En del av barna "våre" var med på festen. Selv stilte jeg som laglederen deres og hjørnedommer da den noe eldre garde tok over mattene.

Det var en av de dagene der jeg erfarte at livet mitt knapt tar høyde for hverdagene, mens spesielle evenementer som krever noe planlegging kan være vanskelig å få til. For min del ble det travelt fra første minutt. Det roet seg heldigvis noe til slutt.

Når det er sagt, er jeg veldig stolt av ungene. De viste god vilje, og fikk til en del på matta - også de minste som kanskje ikke var så forberedt på at dette var en del større enn et klubbmesterskap. Et mylder av sommerfugler var fast inventar i mange mager så lenge mesterskapet pågikk for deres del. De ble utrolig slitne etter to runder i kata (mønster) og tre kamper hver. Likevel gjorde de en bra figur.



Fra en kamp i den nest yngste klassen (foto:  Ronald Johansen )

Når barnedelen av mesterskapet var ferdig, fikk de en velfortjent pokal og diplom hver. Det var godt å se fornøyde barnefjes, og enda bedre å se dem alle dukke opp smilende på trening to dager etterpå! Dette var bare gøy. Som ei mor sa det: "Jeg spurte ham hvordan han syntes det gikk. Han så gledesstrålende på meg, og sa at det gikk kjempebra, og at han hadde tapt alle kampene!"

Etter at ungene var ferdige, var det tid for de eldre juniorene og de voksne. Fra nå av var det på med beskyttere og beinhard (bokstavelig talt) kamp på matta. Artig å se på for en gammel sirkushest, og jammen hadde det vært artig å trene seg opp til å bli med en gang også.



Fra den eldste juniorklassen (foto: Sven Jonsson)


De gamle er nå fortsatt eldst, og de viste seg frem i oppvisningsdelen, både med høyere gradert kata og med knusing. Reint ut pent og tøft å se på. Igjen skulle jeg ønske jeg kunne vært med, men det gikk ikke denne gangen i hvert fall.

Avansert kata (mønster) (foto: Tobias Kvile Erstad)



Fra oppvisningskata (foto: Tobias Kvile Erstad)

Knusing (foto: Tobias Kvile Erstad)

Kom og se på neste gang da vel?

Om å trene når man kan...

Et fantastisk månelys har i hvert fall
vært en fast følgesvenn i seine kvelds-
timer. Mobilkamera er jo ikke den beste
gjengiver... (foto: meg)

Ei lang uke går mot sin slutt. Det har vært jobbing, instruksjoner, kurs, et mesterskap i karate - og ikke minst barn, familie. Et godt tegn på at formen er i bedring, er at hybelkaninene har fått lov til å være i fred og vokse vilt. Gulvet er stedvis litt vel grusete og huset under ett kan karakteriseres som ei slagmark. Vi har tross alt reine klær, tallerkener, glass og bestikk.

Det er nemlig overskuddet som er i fokus her. Vi har overskuddet til å ta en sjau i morgen før vi drar i ishallen og deretter tar i mot gjester. Treninga har stått i fokus innimellom alle pliktoppgaver. Det har blitt tid til lavpulstur, karatetrening, intervalltrening og tre kettlebellstreninger siden sist søndag i tillegg til en halvtimes meditasjon hver kveld. Nesten alt pågår etter at ungene er vel i seng/har sovna.

I en såpass travel periode som vi nå er inne i, er jeg temmelig sikker på at vi (samboeren og jeg), neppe hadde klart annet enn å sitte i sofaen og se matt utover rotet på stua dersom vi hadde vært i dårligere form. Nå lukker vi bevisst øynene, og vet at vi klarer å gjennomføre ei god rydding i løpet av dagen i morgen.

Kun nok et bevis på at det hjelper å bedre formen, og ha det fint selv om det stormer litt rundt omkring.

Fysisk og psykisk trening = LYKKE!

Det har gått opp for meg at det nærmer seg jul. For (småbarns)foreldre som arrangerer jul, førjul og romjul, og som har obligatoriske juleavslutninger å stille opp på, er det ei tid for strenge prioriteringer og å tyne mest mulig ut av tilmålt tid. Jeg fant derfor ut at det er på tide med en liten oppsummering for meg selv for å sikre meg at de rette prioriteringene gjøres også fram mot høytiden.

Siden juli har jeg opprettholdt et relativt strengt treningsregime, om jeg kan kalle det så. Det er enkelte uker jeg ikke har fått til mer enn 2-3 økter i uka. I en periode var det også en kjempenedtur med sykdom og skade, og formen ble veldig preget av det. Jevnt over har jeg derimot fått til å trene mellom 4 og 8 økter per uke. Ikke hardt hele tiden, ikke langøkter hele tiden heller, men det har blitt bra.

Det har gått opp for meg at jeg har hatt fremgang. Jeg selv merker fremgangen dårligst på jogginga, selv om basillen har bitt seg fast. I fortsettelsen er det bare å håpe på bedring. Grunnformen må ha bedret seg. Jeg går mye raskere nå uten å bli fort sliten og andpusten, og jeg svettet ikke småstein i går etter å ha trillet minsten opp alle bakkene til barnehagen... Det er tungt det!

Jobber med 12 kg - endelig!

Når det gjelder styrke, ser jeg fremgangen med selvsyn. Kontorskuldrene er nesten borte. Jeg krøker meg ikke like mye over tastaturet som tidligere, og det er ikke vond nakke og skuldre på samme måte som tidligere. Ja, jeg kan være veldig stiv og støl i stressete perioder, men bruken av hodepinetabletter på jobb har gått drastisk ned. I tillegg klarer jeg nå å presse opp en tolv kilos kettlebell med en arm. Det er en helt fabelaktig følelse, jeg har slitt lenge med det!

Best kjenner jeg likevel bedret form på karatetrening. Jeg kan gi mye mer enn tidligere. Jeg gleder meg til å trene, og til og med til å gå kamp. Det er rett og slett en fantastisk følelse av å få til og yte mye mer enn det jeg klarte i vår.

I tillegg har jeg begynt å meditere. Det er rein psykisk trening for meg, og det har hjulpet. Meditasjonen sorterer tankene, hjelper til med å finne løsninger, jager vekk eventuelle spøkelser og gir velvære, avslapning og ro.

Prioriteringene frem mot juletider sier seg selv: Ungene og ungeaktivitetene samt trening vil komme først. Julebord? Neppe. Jeg vil ikke bli syk om jeg kan unngå det!

Med mann og barn i ryggen, er følelsen av lykke i hverdagen er komplett.

Meditasjon i tidsklemma

Tiden flyr, sier vi gjerne. Dagene fylles opp av gjøremål. Tidsklemma er et ord i tida. Press og stress.

Jeg lar meg relativt lett stresse. Det er godt mulig jeg griper utfordringene an på feil måte, men jeg stresses i alle fall lett. For eksempel det å komme seg seint av gårde på jobb dag etter dag, å måtte gå tidlig fra jobb, minustid. Noe jeg må ta igjen. Æsj! Det kan stresse meg at ungene er slitne, og at jeg kjenner på at de burde hentes tidligere fra barnehage eller SFO. Minustid igjen. Arbeidsoppgaver som hoper seg opp, alle i og for seg spennende. Samlet omgjøres de til høye skyskrapere i hodet mitt. Himmelen der oppe er blå, men enkelte ganger skyer det rett og slett over fordi skyskraperne har blitt så høye som fjell.

Samboeren min har bedt meg ta et kurs i Acem-meditasjon i noen år nå: http://no.wikipedia.org/wiki/Acem-meditasjon. I mitt hode har det ikke vært tid til sånt. Når det ble tid i hodet mitt, ble den heller brukt til fysisk trening enn mental. Det var fullstendig nødvendig for meg. Når nybegynnerkurset ble omgjort til et helgekurs, tenkte jeg på meditasjonen om igjen. I høst bestemte jeg meg for å prøve.

Det er nå akkurat to uker siden jeg begynte på kurset. Acem-meditasjon er ikke noe hokus pokus. Den mediterende skal sitte stille med øynene lukket og gjenta en lyd om og om igjen inni seg. Minimum en halv time hver dag (men sjeldnere hjelper også), optimalt to x en halv time hver dag. Hvordan en reagerer, er veldig ulikt. Flere sovnet, andre så farger, enkelte løste problemer, administrerte dagen eller fremtiden. Den første gangen jeg mediterte, så jeg bokstaver, brokker av- eller hele setninger. Tankene kom som skrevne ord og setninger. Når jeg oppfattet hva som skjedde, gikk jeg tilbake til å gjenta metodelyden.

Etter kurset har jeg meditert minimum en halv time hver kveld før leggetid. Når jeg var i Oslo, mediterte jeg to halvtimer hver dag.

Meditasjonen gjør ikke at jeg har endret personlighet, men jeg har faktisk klart å opparbeide mer overskudd. Det er fabelaktig, selv om det faktisk sjelden er behagelig for meg å meditere. Bare det å sitte en halv time i ro i mørket, la tankene komme og gå uten å konsentrere seg om å følge opp noen av dem... Det gir en ro i en dag fylt av lyder, farger og andre sanseinntrykk. Jeg tror jeg kommer til å få kontakt med meg selv igjen. Det er lenge siden sist. Jeg har hatt det for travelt!

Joggetur i mykt yr



Ikke like uanfektet etter femmer'n i dag...



For et par dager siden fant jeg ut at det ikke er noe poeng i å prøve seg på mila ennå. I dag følte jeg meg så lett og fin i kroppen, at jeg tenkte på fem kilometer løping som en lek.

Tanken varte helt frem til jeg oppdaget at regntøyet måtte på. For å perse på femmer'n ville jeg nok hatt behov for absolutt alle hjelpemidler. Særlig siden jeg ikke har jogget såpass langt på veldig lenge. Rekorden er fra slutten av august, og lyder på 31.12. Ikke imponerende nok, tenkte jeg.

Etter noe famling med spotify og musikkvalg, startet jeg (etter god oppvarming selvsagt) med nedoverbakker for å psyke meg selv opp. Joda, målsetninga holdt i 2,5 km med kilometertid på 5.50. Etter 3 km var jeg fremdeles under 6 minutter, men så var det nok. Jeg tynte meg gjennom den siste kilometeren, og sluttida ble 31.19. Jeg surka faktisk litt, men fant ut at det var et godt forsøk. Nå skal jeg holde meg til intervaller (i mitt tempo) og lavpulsturer, og så får vi se om det blir tre turer i uka. Da skal jeg prøve meg på en femmer til om tre-fire uker. Ønsker meg selv bedre lykke neste gang! Og et ps til dem som sliter med dørstokkmila: Det var herlig å være ute i yret og mørket, men bruk refleks! Bilder? Det var mørkt, dere!

Et rasende nidankiai mot overfallsvoldtekter!

Dette blogginnlegget er skrevet i raseri. Det er godt mulig jeg burde ha satt meg mer inn i forskning på området, lovverket og annet som kunne ha opplyst min verden og bleket raseriet. Beklager, det gidder jeg ikke nå. Mitt karatehjerte er yderst forbannet, mitt kvinner i kamp-hjerte likeså.

Jeg har, såvidt meg bekjent, ikke vært i nærheten av å bli voldtatt eller forsøkt seksuelt misbrukt. Jeg har ingen idé om hvordan det er å ha blitt offer for ei slik lavmåls handling. 12. september skrev jeg om redselen jeg, som mange andre kvinner, har for å bli overfalt.

Jeg har nylig vært i Tigerstaden. Det store samtaleemnet der / i hovedstadsavisene er de mange overfallsvoldtektene og forsøk på sådanne. Trolig er det noen få menn som står bak disse, og det er av ulike årsaker vanskelig å få en beskrivelse av dem.

Direkte pinlig blir det når politiet etterlyser vitner de tror (les: vet?) kan ha sett noe der ingen melder seg, og (om det medfører riktighet) oppslag som for eksempel Dagbladet kommer med om overgrep foran flere mennesker på en t-banestasjon der folk ikke griper inn. Hvor redd er vi egentlig for å involvere oss i en annens smerte?

I Oslo, ble jeg pent bedt om å holde meg inne etter mørkets frembrudd. I respekt for den som ytret ønsket, gjorde jeg selvsagt det. Ved inngangen til mørketida (også i Oslo), må det være temmelig vanskelig å unngå å være ute i mørket. Nå er det ikke alle som er like engstelige som den jeg bodde hos, men jeg forstår at alle medieoppslag - og ikke minst det faktum at noen voldtektsmenn lusker i gatene - skaper frykt.

Selv liker jeg å være ute, når som helst på døgnet ikledt hva det skulle være, hvor det skulle være. Ingen har rett til å plage meg. Jeg vil ikke bli hemmet i mine bevegelser av noen som helst grunn. Aller minst fordi en eller annen ikke klarer å styre sine drifter.

Det enkleste er jo å legge skyld på offeret, og oftest er det en kvinne. Det er sjelden overfallsvoldtekter av menn omtales i media i hvert fall. Vi kvinner er fulle, rusa, lettkledt, går alene, tar ikke alle / de rette forholdsregler og så videre. Jepp, greit nok. Lette offer, men likeså fullt, nettopp offer. Offer som ikke skulle ha vært offer.

Jeg begynner å bli utrolig lei av at den som blir utsatt for ulike utagerende handlinger skal ha skylden for å ha blitt skadelidende av massiv vold. Når uslingene som utfører disse handlingene blir tatt, skal de gi svar på hvorfor de har gjort andre til objekt for sin vold. Hvorfor tar det forresten så lang tid før gjerningsmennen tas? Disse svarene skal forskes på. Det skal gis et eller flere svar på hva som gjør at enkelte elementer tror at svaret på de utfordringer de har i hverdagen kan legitimere å utøve grusomme handlinger mot lette offer. Har det blitt gjort allerede, sier du? Kanskje, men forskningen må tørre å gi noen svar eller i alle fall forslag til hva som kan gjøres for å motvirke slik vold. Eller er det bare noe som må tåles av kvinner i vårt frie verdensbilde?

Hevn, nei, det er ikke det jeg snakker om. Jeg vil ha svar på hvem, hvorfor og hva som virker preventivt uten at det siste skal gå på bekostning av (kvinners) bevegelsesfrihet.

Da skal jeg, med et nidan-kiai som ville ha skremt de aller fleste, rolig gå tilbake til å skrive om gleden og fordelene ved fysisk aktivitet - inne og ute. Oppfordringen går til dere alle - TA NATTA TILBAKE!