Kilohelvetet i revers

Foto: Sven Johnson

Nå for tida sliter jeg med en del kilo for mye. Det har vært mye mer. To barnefødsler, laktoseintoleranse og, fremfor alt, et stillesittende liv med mye kontorstol- og sofasliting gjennom de siste 7-8 år førte til et elendig selvbilde, ei sur og alltid sliten mamma og sist, men ikke minst, til helseproblemer.

Jeg har tatt tak. Vekta går opp og ned som ei svingstang til tider, men jeg kommer ikke opp til det fryktede antall kilo som jeg veide på mitt verste. Ikke på langt nær. Likevel er frykten der; det kan fort skje igjen.

På ei annen side er jeg glad for å ha nådd et bunnpunkt i tilværelsen og et metningspunkt i antall kilo. Nå står det meg fritt til å forme kroppen min noenlunde som jeg vil. Det føles i hvert fall sånn nå. Det har ikke alltid vært slik.

I 1999 var jeg i ferd med å trene meg opp til shodan (svart belte). Jeg var oppslukt av trening, men slet med at den ene halsbetennelsen fulgte den andre.  Trening ble det uansett, men det ble ikke optimalt utbytte. Sjansen til å ta mandlene dukket opp, og jeg grep den begjærlig.

Å fjerne mandlene var på sikt noe av det smarteste jeg har gjort, men der og da førte smertene med inngrepet med seg et vekttap på rundt 10 kilo. Å veie rundt 55 kg for ei voksen dame på 168 cm er faktisk altfor lite når en skal gå opp til en shodan. Det klarte ikke jeg å innse da. Livsstilen min gjorde også sitt til at jeg ikke klarte å legge på meg heller. Faktisk var jeg fornøyd med vekta mi, for første gang på lenge.

Heldigvis fantes det folk i klubben som prøvde å snakke meg til fornuft. Jeg kan først og fremst takke sensei Bjørn, som foran og etter hver trening kom og spurte meg hva jeg hadde spist og siden instruerte meg i hva jeg burde spise. Siden jeg nærmest hadde utviklet en spiseforstyrrelse, var det ikke alltid jeg hørte på ham, men heldigvis var det alltid en liten fornuftig tanke i hodet mitt som sa at han hadde rett.

Til slutt gikk jeg til apoteket med problemet mitt. Jeg klarte da ikke å legge på meg ved egen hjelp. Apotek takler slike spørsmål utrolig dårlig. Vedkommende apoteker syntes jeg var heldig som hadde denne utfordringa, for tenk på de stakkarene som veide altfor mye. Ikke en for heldig kommentar til noen som er en hårsbredd fra en spiseforstyrrelse, spør du meg.

Full av mitt dårlige selvbilde, gikk jeg opp til gradering. Jeg klarte det. Ei uke etterpå dro jeg opp i fjellene med en god del kilo i sekken på jobb. Der kom svaret fra kroppen: det høyre kneet ga seg. Akutt betennelse. Jeg sliter til en viss grad med det ennå. 

                                          



Etter shodangraderinga. Foto: Ingunn Jonsdottir