Hjelp, jeg skal være seniorinstruktør!

foto: Sven Johnson, TKK 2010

Jeg har satt meg opp som instruktør på to treninger denne uka når klubben er i feriemodus, og plutselig går det opp for meg at jeg ikke har instruert voksne mennesker på, tja... åtte år...! Voksne folk, og kanskje noen unger, hm. Fellestrening, hm... I et øyeblikk av panikk lurer jeg på hva i all verden jeg kan tilføre disse menneskene. Jeg som, til det øyeblikket, hadde tatt saken med stor ro.

Høsten 2010 startet jeg opp et foreldre-barn-parti i klubbens regi med stor selvtillit. I mars overtok jeg som ansvarlig instruktør for de yngre juniorene. Også det med mye selvtillit. Heldigvis for selvtilliten, ser det ut til at opplegget - i alle fall delvis - har lyktes. Av den grunn er det kanskje vel verdt å undre seg over hva denne plutselige mangelen av tro på egne evner skyldes?

Instruksjoner for voksne tilsier at man slipper å ha et konstant blikk på disiplin gjennom hele treninga. De fleste (trolig alle) som skal være med, vet hvordan man oppfører seg i en dojo og på ei karatetrening. En annen annerledeshet mellom junior- og seniortreninger, er at man kan holde på med en teknikk, eller en type trening over mye lengre tid på seniortreningene. Treningene kan også være mye hardere på seniornivå.

Etter å ha gjort disse vurderingene, er jeg ikke fullt så panikkslagen. Noe har jeg vel å tilføre selv på seniornivå. De beste treningene er jo også dem som har en jevn progresjon og et noe skiftende fokus - teknikker, ido geiko, kata og kumite. Vi får prøve oss frem på likt og ulikt, og se publikum an. Kanskje blir treninga som tar form inni hodet mitt totalt endret etter å ha sett hvem som møter opp.

Se så, der gleder jeg meg!