Alle trener trolig med en egoistisk undertone, og først og fremst for sin egen del. Hva man ønsker å få ut av treningen, kan vel være ulikt og kan endres over tid alt ettersom hvilket utgangspunkt som ligger til grunn.
I noen sammenhenger kan det føles best å trene alene. Kanskje med musikk på ørene? Deilig å kjenne på at kroppen er ens tempel uten noen å måle seg mot. Sånn er det med jogging her i gården. Likevel er det inspirerende å se andre løpe på veien. Særlig de som kommer en i møte, for det å bli forbiløpt er ikke like greit...
På karaten trener man alene, sammen. Først og fremst konkurrerer en mot seg selv, men det er likevel viktig å holde et visst nivå i forhold til dem man står i dojoen (salen) sammen med. Som høyere gradert, ville det tatt seg utrolig dårlig ut å ha ei slappere innstilling til egen innsats enn de med en lavere grad enn en selv. På samme tid er det greit å ikke være i topp form selv om graden er høy. Det er innstillingen som er viktig. Det å gjøre sitt beste.
Den høyere graderte skal samtidig være raus og inspirere den lavere graderte. I de fleste situasjoner er det en takknemlig oppgave. Ved å være raus og inkluderende får en så utrolig mye igjen. Et godt miljø med rause mennesker, gjør at inspirasjonen til å trene styrkes. Til slutt er det egentlig bare å stille på trening for den enkelte utøveren. Jo flere på trening, jo morsommere blir det. Man sliter alene, man sliter sammen.
 |
| foto: Sven Jonsson, Tromsø karateklubb |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar