torsdag 30. juni 2011

Sammen er en mindre alene - inspirasjon og treningsglede

Dette er den norske tittelen på ei bok som vekket min lenge avglemte frankofili for et par år tilbake. Tittelen kan lett overføres til treningssammenheng.

Alle trener trolig med en egoistisk undertone, og først og fremst for sin egen del. Hva man ønsker å få ut av treningen, kan vel være ulikt og kan endres over tid alt ettersom hvilket utgangspunkt som ligger til grunn.

I noen sammenhenger kan det føles best å trene alene. Kanskje med musikk på ørene? Deilig å kjenne på at kroppen er ens tempel uten noen å måle seg mot. Sånn er det med jogging her i gården. Likevel er det inspirerende å se andre løpe på veien. Særlig de som kommer en i møte, for det å bli forbiløpt er ikke like greit...

På karaten trener man alene, sammen. Først og fremst konkurrerer en mot seg selv, men det er likevel viktig å holde et visst nivå i forhold til dem man står i dojoen (salen) sammen med. Som høyere gradert, ville det tatt seg utrolig dårlig ut å ha ei slappere innstilling til egen innsats enn de med en lavere grad enn en selv. På samme tid er det greit å ikke være i topp form selv om graden er høy. Det er innstillingen som er viktig. Det å gjøre sitt beste.

Den høyere graderte skal samtidig være raus og inspirere den lavere graderte. I de fleste situasjoner er det en takknemlig oppgave. Ved å være raus og inkluderende får en så utrolig mye igjen. Et godt miljø med rause mennesker, gjør at inspirasjonen til å trene styrkes. Til slutt er det egentlig bare å stille på trening for den enkelte utøveren. Jo flere på trening, jo morsommere blir det. Man sliter alene, man sliter sammen.

foto: Sven Jonsson, Tromsø karateklubb

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar