Av og til er det ikke helt alright!

Foto: Sissel Gundersen.

I dag arrangeres det årlige Midnight Sun Marathon i Tromsø. Nei, jeg deltar ikke selv, men for én gangs skyld var jeg i byen, ungene deltok på Labb og Line-løpet. Et veldig bra arrangement. Om beina holder og jogginga holdes ved like, skal jeg delta på en av de kortere distansene neste år. Sånn, nå er det sagt, og da må jeg holde ord!

På denne maratondagen, tenker jeg på når man er halvveis inne i ei hard trening og det kjennes som om kroppen bare ikke vil mer. Den store motgangen... Hvor hard ei trening er, er jo også avhengig av hvor god formen er. Heldigvis kan både ei karatetrening og ei løpeøkt til ei viss grad justeres individuelt.

Hva kan hjelpe de gangene motgangen likevel kommer? Når en er i form, hjelper det meg å bare slutte å tenke. La automatikken overta bevegelsen. Når formen er dårligere, prøver jeg å dele opp treninga. Det å vite at akkurat den ene aktiviteten ikke varer evig, men overtas av en ny type bevegelse, en nedoverbakke eller hva det enn skal være. Jeg forsøker i hvert fall å la være å tenke på hvor mye som gjenstår av treninga eller aktiviteten, hvor mye lettere aktiviteten hadde vært dersom formen hadde vært bedre eller hvor elendig jeg har det der og da.

Uansett er det deilig når treninga er over, men ikke ta det for hardt: da går det så lenge til neste gang du orker å få deg i aktivitet igjen. Hvor mange ganger har jeg ikke brent meg på det...