Litt mer om meg..

Når en skal starte en blogg, tenker jeg at det kan være like greit å presentere seg selv litt bedre. Om jeg har noe å tilføre deg som leser, er jo opp til deg å bedømme - og da må du jo ha noe å bedømme ut i fra.

Jeg startet min "karriere" innenfor kampsport i 16-17-årsalderen med Kvinner i kamp. Et flott konsept laget av judodamene Rosie og Anne Grethe. Det førte til gradering i judo til gult belte, og jeg fortsatte til oransje belte. En skade førte til at jeg slutta. Når sant skal sies, var jeg nok ikke særlig talentfull så det var kanskje like greit.

Høsten 1992 begynte jeg med ITF Tae Kwon Do. Det var veldig artig, og noe jeg fikk bedre til enn judo. Bekjentskaper gjorde sitt til at jeg begynte å trene kyokushinkai karate våren 1993. Jeg trente tae kwon do og karate paralelt ei stund, men følte press fra begge sider om å bestemme meg for en av stilartene. Til slutt valgte jeg kyokushinkai. Da hadde jeg grønt belte med blå stripe innenfor tae kwon do (6.gup tror jeg det kaltes) og 8. kyu innenfor kyokushinkai.

Det er egentlig rart at jeg fortsatte med kyokushinkai. Jeg hadde vondt i magen foran hver trening i to år. Miljøet var temmelig... Hva skal man si... Kanskje "tofft", eller tøft, det vil si Tromsøgutan på sitt mest "maskuline". Og, ja, det står i gåseøyne. En grunn til at jeg fortsatte, er at jeg kjente at det var en kampsport jeg trivdes med. En annen, viktig, grunn var at jeg ble dratt med i styre og stell. Jeg ble tidlig hjelpeinstruktør for juniorene i klubben og sekretær i styret.

Videre steg jeg i gradene innenfor sporten. Målet da jeg begynte var å gradere meg til 4. kyu, grønt belte. Jeg hadde da ikke sett noen jenter med høyere grad, men etterhver forstod jeg at det faktisk var både brun- og svartbeltejenter der. Jeg tenkte likevel å gi meg med grønt belte, og konsentrere meg om en jobbkarriere. Klubbens leder gjennom store deler av 90-tallet, var derimot i beit for instruktører, og fikk overtalt meg til å fortsette. Jeg angret ikke på det!

I 1998 dro jeg et halvt år til Russland som brunbelte. Jeg trente ikke der, men savne karaten og fortsatte når jeg kom hjem til Tromsø igjen. Da tok jeg over rollen som leder av klubben, kasserer og instruktør. En temmelig uheldig blanding i lengden. I tillegg ble jeg etterhvert valgt inn i landsstyret og i kretsen, men jeg hadde egentlig ikke mer å gi. Selv om jeg ikke hadde tenkt å gi meg etter nidangradering sommeren 2002 førte omstendigheter meg bort fra kyokushinkai. Jeg skjønte at jeg var nær ved å bli utbrent på området.

Jeg har gjort spedte forsøk på å komme tilbake siden, men klarte ikke å gjøre det til et mer varig come back før våren 2010. Jeg prøver meg fremdeles frem, men håper nå å komme i stadig bedre form. Har du lyst å følge med på ferden? Det blir nok en del mimring tilbake i tid, en del tanker rundt det å trene kampsport særlig for barn og kvinner, en del slit og annet. Men, hvem vet, kanskje kommer det noen resultater også?