En positiv karateopplevelse

Jeg har vært på mi første "offisielle" karatetrening etter høstprogrammets oppstart. Å være på karatetrening med en god instruktør, er vel det beste jeg vet om innenfor treningsverdenen. Når treninga er så bra at du egentlig ikke merker at du tyner deg selv, men at du kjenner at du kjenner at du ligger på grensa til å slite: Det er topp, det!

Ei karatetrening er en svært individuell opplevelse. Noen treninger passer deg, andre ikke. Gode instruktører har treninger der alle er enige om at treninga var helt etter deres kropp. Instruksjonen i går passet meg veldig godt. Det var ei trening som gjorde meg myk, i betydning fleksibel.

Jeg merket sommerens innsats godt da jeg klarte meg bedre formmessig enn på lenge. Det var dessuten artig å gå kamp, og det er ikke ofte jeg synes med den kondisen jeg har å vise til. På den andre siden, merket jeg også at jeg ikke har vært flink nok til å trene fleksibilitet og å tøye etter løpe- og styrkeøktene. Stiv og støl har jeg blitt!

Fysioterapeuten mener at stive muskler (veldig enkelt sagt) også er en grunn til at jeg har denne ambulerende smerten i låret. Heldigvis mener han også at jeg gjerne kan trene med dette vondtet siden det er muskulært. Treninga stopper seg selv dersom det gjør for vondt. Derfor fortsetter jeg bare så lenge jeg ikke merker noe, eller kun kjenner svake smerter.

Alt i alt en positiv karateopplevelse, og en topp start på høsten!

(Dagens tips: Tromsø karateklubb har nybegynneropptak hele september. Har du muligheten, er det bare å bli med!)


Vi starter treninga! Seiza 12.okt.2010. Foto: Sven Johnson



Du vakre august!

Du milde, for en herlig augustmåned det har vært! Humøret og treningsiveren har hatt noen bølgedaler, godt kombinert med at en stresset hverdag gradvis har begynt å ta over. Det er mulig at det å grue seg til stresset er verre enn å være midt i det.

Dessverre ser det ut til at stress er et av mine varemerker. Jeg håper at treninga også vil føre til bedringer på det området. Mer overskudd fører til at mindre føles som mas og stress.

Over til måneden som snart er over: Vi har hatt en fantastisk vakker seinsommer. Det fører med seg masse overskudd som tas inn i den mørkere årstida. Herlig! Jeg har vært mye ute, og det resulterte i at en kollega spurte hvor jeg hadde feriert i sommer siden brunfargen har funnet veien til ansiktet. Å da kunne si at vi har feriert i Tromsø, føltes veldig godt.

Jeg har nok vært mindre filnk til å ta bilder i august enn i juli, men en liten kavalkade kommer likevel:

Tverrfjellet 6. august



Tromsdalstinden



Tomasjordfjellet / Nordfjellet

Fjellheisen

Noen fra løpegruppa Northern Runners. Flotte folk som får meg med på intervall!



Utsikt fra Åsfjellet



Utsikt fra lenestolen

Inspirerende bok om løping!

Herlige august i Tromsø!

Badevektabstinenser

Hva mangler på dette bildet? BADEVEKTA
er ikke på sin vante plass under vasken!

Det har kanskje gått så lang tid som ei uke siden badevekta vår knustes til ørsmå biter. Ulykken skjedde under ungenes kveldsstell, og det er bare å prise skjebnen for at det ikke gikk verre. Selv skjønte jeg med en gang at dette kom til å bli et tungt tap for meg.

Denne sommeren har badevekt, pulsklokke, spotify og runkeeper vært umistelige i min higen etter å komme i form. Det begynte med at jeg fikk lyst til å gå ned i vekt, og badevekta ble hyppig besøkt. Jeg utvikla en mani ved å finne frem vekta omtrent til enhver tid selv om vettet sa at jeg neppe hadde gått noe særlig opp eller ned i løpet av en dag eller et døgn. Det rare med det hele, er at det er vanskelig å huske tallene over tid. Det blir kun fra dag til dag. Jeg klarer for eksempel ikke helt klart å huske hvor mange kilo jeg har gått ned siden mai, rundt seks, tror jeg. Siden juli mener jeg å ha gått ned rundt tre kilo.

En annen mani har tatt overhånd i det siste, nemlig å komme seg i form. Jeg merker at det er tungt å la være å trene en dag. Likevel er jeg klar over at jeg også må hvile. Særlig nå som det ikke er ferie lenger. Kroppen blir raskere sliten etter litt tunge økter når jobben også har tatt sin del av meg.

Treningsnarkoman, har jeg blitt kalt. Jeg vet at jeg har det i meg, og jeg klarer ikke helt å se at det er ensidig negativt. På den annen side er det bare å passe seg. Alt av fanatisme er per definisjon skummelt!

Tilbake til badevekta igjen: Jeg synes det er fælt å ikke få holde rede på antall kilo lenger, og jeg lengter etter ei ny vekt. I ukedagene har jeg stort sett ikke tid til å gå til innkjøp av slikt, og i helga GLEMTE jeg det faktisk. Nesten hjemme igjen, var det like før jeg snudde og kjørte tilbake. Det var da jeg tok meg og abstinensene mine i nakken og rista: Kiloene sier lite, formen sier mest.

Teknologiens svik

I dag leste jeg ferdig Haruki Murakamis bok "Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping". Ei bok som ble veldig kjær for meg, og som heldigvis skal gå på rundtur i Northern Runners-nettverket. Den ble en veldig inspirasjon, blant annet ble jeg inspirert til å ta en femkilometer i dag tross vondter i det høyre låret. Jeg har plagdes med noe migrerende smerter i låret i snart to uker nå, og begynner å bli kraftig lei.

Så snart ungene hadde sovna, stakk jeg ut på tur. Suksessformelen fra torsdag med ny rute skulle også gjentas. Minuset er jo at jeg ikke aner omtrentlig hvor langt jeg har kommet kilometermessig, og enda verre - hvor langt jeg skal for å ha kommet fem kilometer. Med andre ord lå alt til rette for å bli skikkelig sur dersom runkeeperen svikta. Noe den gjorde til gangs! På første forsøk skulle den ha meg til å tro at jeg gjorde unna en kilometer på 3.15. Tull! På andre forsøk gjorde den narr av meg med å antyde ei kilometertid på ett minutt og noe. Fjaserier! Jaja, hadde det enda bare vært at den gjorde narr av min realitetsforankring på hvor fort jeg kan bevege meg til beins, hadde det vært greit. Verre var det at jeg altså ikke ante hvor langt jeg hadde kommet, og når jeg kunne si meg fornøyd med å ha kommet gjennom fem kilometer. Grr!

Det tok faktisk ei stund før jeg klarte å fri meg fra surheten over teknologiens svik. Til gjengjeld var det bare kos da irritasjonen slapp taket, og jeg kjente den deilige, milde vinden i ansiktet bortover Dramsveien. Da spilte det ingen rolle lenger. Herlig å være ute var det, rett og slett.

Nå har fysioterapeuten i mitt liv gått skikkelig til verks på lårvondet, og jeg håper det nå gir slipp.

Forandring fryder!

De siste par dagene har vært preget av ei noe negativ holdning til tross for alle forsøk på å distansere meg fra slike tanker. De høstlige aktivitetene har delvis startet opp, og det er travle tider på jobb. Kombinert med lite lyst til å legge seg på kveldene, og derav lite søvn, er dette fatalt for positiviteten. I visshet om at fysisk aktivitet ville kunne kurere det meste, forserte jeg dørstokkmila i et øyeblikks forakt og listet meg ut i den noe kjølige høstkvelden.

I går skulle jeg på lang tur, gjerne litt rolig, for å få tunge tanker ut av hodet.

Jeg begynte på den gode, gamle løypa mi, men der ble det tungt! Det var bare å ombestemme seg, og jogge litt her og der for å komme seg ut av den gamle tralten.

Jeg hadde forventet en nedtur tidsmessig. Heldigvis var ikke formen så ille som jeg hadde trodd. De første fem kilometerne gikk ikke i rekordfart, og det var heller ikke meningen. Likevel gikk de raskere enn først fryktet (jeg trodde veldig lite om meg selv i går), og ga dermed håp om ny pers på ti kilometer.

Det var min femte mil, og noen erfarne løpere har sagt at milløpet ikke føles så langt lenger når en har gjennomført rundt seks slike. Jeg tror de har rett. Jeg klarte meg i hvert fåll ganske greit lenge. Fra 8,5 km begynte det å bli tungt, og jeg mista en del tid på de siste halvannen kilometrene. Tida ble 1.05:53. Ny pers, jippi! Fem minutter og 53 sekunder fra å si at jeg løper. Åtte minutter bedre enn første gang, nesten to minutter forbedring fra sist gang. Overraskende nok. Forandring fryder, ja!


Utsikta til Fløya når jeg starta. Nå blir det mørkt på kveldene. Husk refleks!



Å blåse bort alle negative tanker

La tankene komme, og slipp dem så. Blås dem bort med samme vind som førte dem til deg. Vær positiv, ikke la mørket tynge deg ned. Smil, du klarer det.

Jeg har hatt en tung og trøtt dag i dag, og virkelig jobbet med å komme meg ut av ei noe dyster stemning. Kroppen har oppført seg som om jeg skulle veie 150 kilo, og jeg plages med et-eller-annet-tull i låret. Fremdeles. Engstelsen er der for en skade-in-spe.

Etter å ha vært i aktivitet/trening i fire dager, er det på tide med en hviledag. Hvilen landet på en strålende dag med et drag av høst i lufta. Hodet skulle gjerne hatt en jogge- eller fjelltur å se frem til i dag, eller en bærtur om ikke annet. Det passet bare ikke inn i programmet. I tillegg til å være veldig sliten i kropp og sinn kjente jeg at det ikke har vært nok søvn i det siste, og der var surkefrøkena i gang igjen.

Tidsklemma. Stress i skuldre og nakke. Maset. Surheten. Nei, det er ikke slik det skal være. Vi får ta livet som det kommer. Det viktigste er å ha det fint. Som min kjære samboer sier: Det er ikke alle minustimene du kommer til å huske når du ser tilbake på tiden med små barn.

Jeg jobber med det: Å blåse bort alle negative tanker.

La tankene komme, og slipp dem så. Blås dem bort med samme vind som førte dem til deg. Vær positiv, ikke la mørket tynge deg ned. Smil, du klarer det.

Å kvitte seg med negative tanker bør ikke være en like vanskelig oppgave..
Foto: Sigurd Leithe

OSU!

Neste uke begynner høstsesongen med treninger i karateklubben. Jippi!

Det er kun onsdager og lørdager det ikke er mer eller mindre organisert trening i klubben for oss voksne. Et utrolig bra tilbud fra en klubb der alt er basert på frivillighet, synes jeg i hvert fall. Det er det trening for hele kroppen, alle de muskelgrupper du ikke visste du hadde.

Selv gleder jeg meg til å instruere ungene i klubben i aldersgruppa 6 til 11 år. Karate er basert på disiplin, og det er helt klart ei utfordring når mange unger møtes. Det å føle seg som ei heks enkelte ganger kan være vanskelig, men med solid erfaring fra nærmere ti år som juniortrener og sju år som forelder, forstår en jo at det kan være disiplin ungene søker.

En annen side som er gledelig, er å se flere kvinnelige utøvere i klubben som trener jevnt og trutt. De er et pluss for både omgangstone og treningsforhold forøvrig. Det er aldri sunt med et ensidig kjønnssammensatt miljø - verken i trenings- eller jobbsammenheng.

Jeg tjuvstartet høstsesongen i går, med siste uke av sommermodustreninger. Ei bra trening av en av våre gode fightere. Fornøyd!

Høres ut som en ren reklameblogg denne gang, og det er nok slik det blir når jeg er så hoppende glad for å starte opp igjen.