Barbeint i Tromsø i april!

Asfalt under føttene. Uten sko, sokker eller annet fottøy. Barbeint, altså... På sett og vis tenker jeg at det hadde vært bedre med isbading. I alle fall i april. Personlig har jeg strukket meg til badstu og påfølgende snøbading i Karelen sånn omtrent med 18-20 minusgrader, men det er en digresjon... Her er det snakk om å jogge på asfalt. Relativt kald asfalt. Gjennom partier med snø og is. Framfor alt gjennom partier med sølepytter, gjerne med ei tynn hinne med is på toppen.

Det var ikke meg, men jeg så sporene. Jeg var den som ble imponert, som kom løpende etter at denne kvinnen hadde tatt sin tur. Ja, for det var en kvinne. Sporene av barbeinte føtter var omtrent på min egen størrelse, skrittlengden var omtrent som min egen. Hun hadde løpt lenger enn de to minuttene jeg trolig hadde holdt ut barbeint. Jeg fulgte sporene hennes omtrent fra Fløyahallen til øvre Håpet. Et par-tre kilometer må hun ha løpt, i hvert fall...

Jeg ble imponert, og fryktelig misunnelig. Tenk at det er så freske kvinner ute og løper! Jeg for min del trippet avgårde i syv kilometer. Trippet, må sies, da jeg jogga uten pigger på særdeles variert underlag - ei stund akkurat slik denne barfotdamen hadde gjort. Mens jeg prøvde å unngå de verste dammene og den verste isen, så det ut til at hun hadde vært mye mer rett frem i sin løpestil. Respekt!