Den kollektive ånd

I går var det kyokushintrening på programmet. Jeg overrasket meg selv med å være veldig lite lysten på å dra avgårde. Det var overraskende fordi jeg alltid har det morsomt på tirsdagstreningene. Vi har en flink instruktør, og jeg tar meg helt ut. Nesten uten å merke det (før helt mot slutten). Dørstokkmila var heller ikke-eksisterende.

Jeg hadde kanskje rett og slett dårlig samvittighet for bare å stikke avgårde. Det er sykt barn på hjemmebane, og påskebesøk som skulle avgårde tidlig i dag. I tillegg var det mye som kunne vært gjort både i betalt jobb og i husmorrollen. Mange faktorer altså, men jeg ble rett og slett jaget avgårde av familien. Igjen. Også det syke barnet fant ingen god unskyldning at jeg skulle holde meg hjemme.

På tross av støtte fra familien, satt jeg i bilen til trening og lurte på hvorfor i all verden jeg ikke kunne holde meg til frie treningstider og treningsmåter. Motivasjonen for å forholde seg til faste tider og andre mennesker var ikke på topp.

Vel fremme forstod jeg det som fornuften hele tiden hadde forsøkt å fortelle meg: Karate er inspirerende, givende og spennende, men det er noe jeg helst vil bedrive sammen med andre. Som mye annet, er det noe som man gjør alene, men sammen. Det blir nærmest bedre jo flere man er i dojoen (lokalet). Den kollektive ånd opphøyer treninga til det bedre.

Foto: Sven Jonsson (Tromsø karateklubb)