Klapp på egen skulder!

Kvaløyveien. Optimale forhold.

10 km i konkurransetempo. Det stod på programmet torsdag denne uka.

Etter å ha psyket meg ned hele onsdag (hviledagen), hadde jeg skikkelig vondt foran torsdagens mil. Vondt i psyken, og derav også litt i fysikken. Jeg hadde vel omtrent kategorisert meg selv som den ene av ti som ikke kan forbedre kondisen sin http://www.nrk.no/vitenskap-og-teknologi/ . Siden jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre, stilte jeg likevel på trening. Fast bestemt på å slite meg til 10 km.

Den første kilometeren gikk raskere enn det jeg pleier, hvilket var utrolig oppmuntrende. Jeg satset derfor på bestenotering på fem kilometer. Det var vel egentlig bare for å holde farta oppe og å klare de fem første på en grei måte. Ved runding fem kilometer, landet jeg på tida 31:55. Altså ikke så bra likevel. Eller, hei, vent litt: Jeg har ikke klart å løpe en femmer så fort siden begynnelsen av november i fjor, og da mener jeg bestemt at nærmere to kilometer var en lang nedoverbakke. Ikke så galt likevel, med andre ord. Treig som jeg er! Og denne gangen hadde jeg jo den psykologiske biten med at jeg måtte tilbake fem kilometer også.

Det må vel innrømmes at det ikke ble akkurat en negativ split (at de siste fem kilometrene skal gå raskere enn de fem første). Jeg måtte faktisk opp på sjutallet per kilometer to ganger på tilbakeveien. Den siste biten var jeg utslitt, og sluttida var på 1:06:02. På den lyse siden var tida kun 8 sekunder bak min personlige rekord satt 25. august i fjor, før vondtene og vinterens opp og nedturer satte inn. På den litt leie sida, betyr det også at jeg er seks minutter unna målet for Adidasmila under MSM. Men pytt, ei forbedring på over ti minutter siden Mørketidsløpet er jo en fin klapp på skuldra. Ikke er jeg særlig sliten i etterkant heller. Enda bedre.

Nå begynner sykkelsesongen også for fullt med fine, (nesten) bare veier. Jeg synes jo det er litt stusselig av meg at piggdekkene ikke har vært på i vinter, men jeg får satse på bedring i det også til neste vinter. Kanskje blir det en tur rundt Tromsøya i løpet av helga?

Ja, jeg har bestemt meg for å klappe meg selv pent på skuldra etter gårsdagens (års)bestenoteringer, men hurrastemning blir det først om jeg klarer målet på mila under MSM. Litt streng må jeg jo være!



Nesten samme utsikt før og etter å ha jogga 10 km.
Legg merke til det slørete preget på siste bilde. Sliten, ja...