Nok ro nå!

Jeg har hatt tre treningsfrie dager! Kroppen har vært tvers igjennom sliten og ånden har vært veldig trøtt. Samvittigheten, den dårlige, har selvsagt vært til stede. Nærmest som en av disse hvite englene som kan sitte på ens skulder og si at man burde gjøre ditt eller datt. Både kropp og tanke har ignorert denne samvittighetsengelen fullstendig.

I dag hadde jeg tenkt å stille på klubbmesterskapet til Northern Runners. Baktanken var at noen må bli sist der også, men logistikken ville ikke gå opp. Det var ikke vanskelig å sette familien først heller. Jeg hadde jo syntes det ville vært veldig flaut om jeg hadde fått ei kjempedårlig tid på de stakkars 1500m.

Nok om det; jeg tok meg en rolig syvkilometer i stedet i tillegg til ei lenge etterlengta økt med kettlebells. Av ulike grunner har kettlebells'ene fått ligge uhorvelig lenge stille. Det har egentlig ikke manglet på motivasjonen, men av og til må andre ting gå foran. Nå har det endret seg til det bedre, heldigvis. En siste liten dytt fikk jeg da en av våre venner fortalte at han har gått til innkjøp av kettlebells. Nå har han trent et par uker, og gått ned fire kilo! Det er jo bare supert å ha vært til litt inspirasjon, og da må man jo bare skjerpe seg selv også (selvom det her er samboeren som egentlig har vært inspirasjonskilden).

Slitsomt med KB etter joggeturen, gitt!

Er det her muskelen skal være? Blir den sterkere da?