Ei ny dørstokkmil - og dørstokkjogg

Noen har skrudd på snøbryteren og glemt å skru igjen krana etter seg. Jeg måkka snø i to og en halv time i går, men det ville ingen ende ta. Samboeren var ute og svingte skufla i fire timer i dag. Hurra for at det er påske slik at vi har tid til å ta oss av massene som kommer. Og, nei, vi har ikke snøfreser. Den gikk gaiken i mars. Alternativ trening.

I dag ble det bare innesysler på meg, mens samboeren altså hadde sin fulle hyre med snømåking ute. Bare innesysler med sykt barn. Vi lengtet begge ut.

Altså var det duket for en tur ut for meg etter at lammelårsmiddagen og sjokoladekakedesserten var vel fortært. Det satt langt inne det! Etter tre-kvart år med joggeturer enten fredager eller lørdager, og gjerne trening begge dager, hadde jeg saktens sett frem til en påske der jeg selv kunne velge å jogge/trene når det passet meg best. Det hadde passet bedre å komme seg ut tidligere på dagen i dag, men det var selvsagt vanskelig.

Plutselig kom surleppa frem, trangen til å sitte i sofaen og konversere med min kjære samboer var altoverskyggende, til og med ønsket om å legge minsten kom foran lysten på å komme seg ut. Samboeren sparket meg nærmest ut døra til slutt.

Vel ute, sa jeg til meg selv at jeg skulle klare ti minutter i hvert fall. Dersom alt da var like ille, skulle jeg bare snu. Det må innrømmes at det var ille... Det snødde horisontalt. Jeg måtte jogge medvinds for ikke å snu. I de husene der folk var hjemme, kunne jeg se at de koste seg inne med påskekrim på tv-en, marsipan i skålene og vin i glassene (innbiller jeg meg i hvert fall). Utenfor var jeg, joggende med piggsko på føttene på dårlig brøytete fortau, og med dobbelt ullag innenfor løpejakke og bukse. Tjukk skyggelue og tjukke hansker. Hva i huleste holder jeg på med?

Enda mer skulle jeg undre meg på vei hjem igjen. Vinden og snøen stod imot meg. Jeg klarte nesten ikke å jogge den siste kilometeren. Hvorfor i all verden kunne jeg ikke tatt ei alternativ trening i dag? Kettlebells, kata, laaaang uttøying... Hva som helst?

Jeg var ute i nærmere en time. Når jeg kom hjem, var jeg ufattelig sliten både i kropp og i sinn. Jeg føler meg ikke akkurat født til å løpe. Om jeg er det, har talentet dødt hen i løpet av de årene jeg ikke har løpt. Jeg kan nå likevel bedre enn i kveld, og siden økta før var såpass positiv, må jeg bare se til å glemme denne så raskt som mulig. Den beste måten å gjøre det på, er å hoppe lett over dørstokkmila ved neste korsvei. Jeg gleder meg allerede!