Stressmestring - mental trening på Jekta

Jeg er ei stresslus. Jeg liker at de ærender jeg ikke liker blir gjort raskere enn svint. Køgåing og køståing er i mine øyne bortkasta tid. Hvis jeg må stille meg i kø, pleier jeg å låne ei avis eller et blad for å holde stressnivået nede. Etter å ha sett folk gå i bakken fordi de stresser så mye med handelen, forsøker jeg meg på ulike måter for å holde stressnivået nede. For min del er dette ei mental trening av dimensjoner.

I dag var det omtrent tomt i alle skap. Vi hadde vel til og med begynt på nødrasjonene. Det var på tide med et innrykk på butikken. Vel vitende om at det var mange fristende tilbud og generelt billigere på Jekta/Obs! enn på nærbutikkene, var det bare å stålsette seg. Jeg vet jo at det er færrest mennesker i lokalet fra klokka åtte til stengetid. Altså er det et foretrukket tidspunkt. Jeg kan enten handle alene eller med samboeren, men ungene bør ikke medbringes. Det siste er ei forutsetning for at alle stressmestringsteknikker skal ha mulighet til å virke.

Jeg bruker laaang tid på store butikker når det er mye som skal handles. Det er ikke først og fremst fordi jeg liker å være der. Det er mer et moment i stressmestringen. Jeg gjør øvelsen "å handle" omtrent i sakte kino. Jeg observerer hyllene, og setter sammen måltid i hodet - frokost, lunsj, middager (ikke minst), snacks til kvelds, hva er sunt, hva er altfor usunt, hva er godt, hva klarer jeg å få resten av familien til å spise, osv. Jeg tvinger hjernen til å se for andre bilder enn de jeg ser foran meg: Endeløse rekker av mat som tenderer til å kjede meg.

Handlekurven fylles langsomt opp, mens jeg forsøker å ikke se på menneskene rundt meg. Det er selvsagt trivelig å møte kjente, men jeg prøver likevel å stenge menneskene ute da de gjerne stresser meg med den energi de legger for dagen, eller verste sort - den surhet som legges for dagen.

Til slutt gjenstår det verste: Å betale. Alle varene skal opp på båndet, betales for og pakkes i poser. Dette er den verste delen av handelen. Dette er rent for meget. Jeg prøver å samle tankene om hva om kan ligge først og sist på bandet for at ingenting skal bli ødelagt i prosessen, og deretter på hva som kan ligge i samme pose av samme grunn. Å finne frem kort fra ei kortfylt pengebok (kontanter finnes ikke der) er rett og slett et stressmoment, særlig når jeg ikke finner det med det samme og en utålmodig person bak kassa venter trippende på å få ekspedere neste kunde.

Nå gjelder det bare å puste dypt, rette kursen mot bilen, få alle varene stabla inn, få kurven tilbake dit den skal slik at tier/tyveren returneres til deg, sette seg i bilen og kjøre hjemover. ENDELIG! Jeg har overlevd uten at stressnivået nådde de store høyder nok en gang, men det tok si tid. Jeg skulle veldig gjerne ha brukt den tida på ei annen slags trening...

MEN... som nevnt... Denne treninga virker IKKE når småunger er med deg. I hvert fall ikke mine!

Å gjøre det en ikke kan - i dag svømming...

Nordlendinger av min generasjon - jepp, jeg føler meg litt gammel i dag - er stort sett ikke særlig flinke til å svømme.

Når jeg var liten, dro vi ikke til Syden på ferie. Vi dro med campingvogn til Sverige og Finland. Etter at campingvogna var et passert stadium, dro vi med bil sørover og overnatta på hytter. Jeg må innrømme at jeg ikke kan huske veldig mange svømmebasseng fra de turene, og havet var sjelden noe særlig å bade ordentlig i før vi kom til Østlandet. Jeg tok mine første svømmetak i havet, og ble deretter behørig brent opp av brennmaneter.

Neste stadium i svømmeopplæringa var skolens svømmebasseng. Ja, for skolen HADDE faktisk svømmebasseng før i tida. Det er jo noe ingen kan benekte var bedre før. Hva som har gjort det vanskeligere å opprettholde et slikt tilbud er heldigvis ikke opp til meg å finne ut av, men de ansvarlige burde absolutt fått ris på rompa.

Selv de dårligste av oss jentene i klassen klarte til slutt å svømme 25 meter uten hjelpemidler. Jeg var noe flinkere, men noe vidunder var jeg heller ikke i denne idretten. Lang tid seinere klarte jeg heldigvis å svømme meg til dykkerlappen (men det er muligens fordi både jeg og instruktøren mista tellinga i antall langsider?). Etter å ha lagt dykkinga på hylla for godt, gikk det utrolig lang tid før svømming ble noenlunde attraktivt igjen.

Nå for tida holder vi på å lære eldstejenta å svømme. Svigermor er tidligere svømmelærer, og trente med henne under sitt sommerbesøk her i år. Det gjorde underverker. Selv om pappaen er flink i vannet, har farmors kapasitet vært alfa-omega. Det har også ført til at vi er på Alfheim en gang i uka. Utrolig artig å se hvor ungene koser seg i vannet.

Svømming, ski... Mamma kan jo ikke bare være elendig. Jeg kjøpte klorbriller sist: Ekspeditøren skjønte ikke hva jeg mente, og spurte forsiktig om jeg mente svømmebriller. Jeg skjønte ikke om det var noen forskjell på klor- og svømmebriller, og insisterte på klorbriller før jeg ga opp og fikk svømmebriller. De fungerer heldigvis på samme måte.

De første gangene vi var på Alfheim, var jeg sikker på at jeg aldri kom til å klare å svømme 25 meter engang. Sist søndag prøvde jeg meg, og svømte femti. Helt fantastisk. Denne søndagen svømte jeg hundre før jeg rasket meg tilbake til ungene som ventet på full overvåking fra begge foreldrene.

I dag har jeg seriøst begynt å vurdere Actic som et alternativ for vinteren. Tredemølle er på plass, sykler tror jeg også finnes der, man kan svømme (jippi!) og la musklene varme seg godt opp i badstu før det er på tide å raske seg ut i vinterkulden. Hmmm, jeg er i tenkeboksen.

Rooolig joggetur i fantastisk høstvær

Endelig en mulighet til å komme seg ut på tur med joggesko på beina, mens det ennå er lys ute - og attpåtil en fantastisk septemberdag!

Full av optimisme marsjerte jeg opp bakkene til lysløypa. Intensjonen var et rolig milløp. Pulsen ble litt vel høy allerede i oppoverbakkene, så jeg bestemte meg for å ta det som det kom. Kanskje bare jogge en time i tusletempo.

Omgivelsene var de beste for lunting i marka, med sol og de vakreste høstfargene. Nok en gang ble det slik at ånden var villig, men kjødet skrøpelig. Brystet kjentes ut som om det skulle sprenges, og jeg roet ned jogginga og gikk til og med litt innimellom. Det ble fem kilometer. På kroppen kjentes det ut som om jeg hadde LØPT dobbelt så langt. På tide med en tur til legen? Akk, kjedelig!

Uansett var det fabelaktig å komme seg ut i lyset igjen. Nå sitter jeg og funderer over hvordan det kan la seg gjøre oftere. En beskjed til alle de som har muligheten: Kom dere ut og nyt været, folkens! 

Katatrening

I dag har jeg vært på mi første, rene katatrening noensinne i klubbens egen regi (regner da ikke med treningssamlinger).

For de uinnvidde; kata er ulike mønster som vi går på karaten. Vi starter med enkle mønster på nybegynnernivå, og går gradene oppover til de mer avanserte.

Jeg har alltid likt å gå kata, men etter come back'et har jeg merket at mye er glemt, og noe er endret på i den tida jeg var ute. Det er mye som krever sin plass i hjernebarken, og minnet er ikke like bra som tidligere. De mer avanserte kata'ene er derfor vanskelige å huske for meg.

Likevel - jeg har litt lyst på et come back i kata på konkurransenivå. Det hadde vært gøy å prøve seg, men det krever trening. Jeg er ikke sikker på at jeg kan klare den treninga på egen hånd, og treninga i klubbens regi er midt i familiens kjernetid. Det passer utrolig dårlig i tillegg til at den er på fredager etter jobb. Den dagen kropp og hode fungerer dårligst etter ei lang jobb- og treningsuke.

Klarer jeg å bestemme meg for hva jeg vil? Skal jeg være med, eller skal jeg dømme? Uansett skal de kataene læres inn igjen. På tide å få kropp og hode med igjen!

Hovedkata denne måneden: http://www.howcast.com/videos/81594-Seipai-Kyokushinkai-Kata Dessverre klarer jeg visst ikke å få alle elementene inn i hjernebarken...

Hva skjedde med løpegleden?

Høstbilde tatt på vei til jobb.

Jeg tenkte å skrive om dørstokkmila i dag. Trolig er det noen som har møtt den allerede i høstmørket og hverdagen, til tross for at høstværet er det vakreste noensinne. Jeg tenkte å finne noen inspirerende setninger for å dra dem og meg selv i gang igjen. Når jeg skulle sette meg ned, skjønte jeg at den betegnelsen ville bli lite presis fra mi side. Det er ikke dørstokkmila jeg har møtt. Det er savnet etter løpegleden. Løpegleden jeg kjente på uansett vær og føreforhold. Da får jeg vel skrive om det i stedet...



Universitetsrypene har begynt å skifte til vinterdrakt.

Hvor har det blitt av løpegleden? Det begynte nok med en liten skade i låret, og fortsatte med at fremgangen uteble med skaden. Så ble hverdagen overveldende, og så kom det dørgende mørket. Jeg kommer meg jo aldri ut for å jogge før det har blitt stupmørkt ute. Så må jeg vel heller ikke glemme denne tilsynelatende evigvarende forkjølelsen. Jeg blir ikke kvitt den.

Jeg SAVNER løpegleden min, eller mer korrekt å komme meg ut med et fornøyd sinn. Jeg ønsker fremdeles å jogge til jeg løper. Sukk. Nå handler det altså om å ta seg sammen. Jeg trener fremdeles, det er ikke det. Treninga skjer innendørs nå om dagen. Karate og kettlebells. Snart blir det kanskje også sykling på rulle. Det blir minimum tre økter i uka.

Det er i alle fall inspirerende å være med i Northern Runners, å se andres resultater. Da må det jo være mulig å forbedre seg selv også. Det må jo bare bli inspirerende å trene sammen med noen. Jeg må bare prøve å ikke la andres gode form gjøre at jeg selv holder meg borte fra fellesøktene nå som de kommer på løpende bånd. MÅ er et ord som gjentas, og jeg håper å komme over å være nødt til å bruke det. Det er bedre å være sist enn ikke å være med i det hele tatt.

På vei til trening, mens det ennå ikke er helt mørkt.

På gang igjen nå da?

Jeg er så ufattelig heldig å ha en fysioterapeut i nærmeste omgivelse når noe skjærer seg! Fredag og lørdag fikk jeg behørig behandling for låret. Det gjorde selvsagt ikke bare godt, men hvem bryr seg når det faktisk blir mye bedre? Gode fysioterapeuter er gull verdt. Skulle ønske det offentlige også kunne innse det.

I går ble jeg sendt på prøvetur for å teste ut dette sabla låret. Det må innrømmes at høsten hadde nådd meg, og jeg var ikke helt lysten på å luske ut - frosen og trøtt som jeg var. Den ugne følelsen av å ikke være i form holdt seg, men jeg måtte da yte noe for den gode behandlingen jeg hadde fått. Dermed var lysløypa og gamleruta for en femkilometer det jeg satset på.

La meg si det med en gang: Jeg stemmer for mer lys i lysløypa! Man trenger ikke å vær mørkeredd for å mistrives der. Mange partier var helt mørke, og det var vanskelig å la være og treffe sølepytter og å snuble på litt ujevne grusstier. I de opplyste partiene var alt bare bra, men jeg ville jo teste fart - og det ble vanskelig når en måtte passe seg for dype sølepytter.

Jeg halset meg ut av lysløypa, og reddet tid og fart med noen lange nedoverbakker. Det ble ikke rekord, men temmelig tett ved. En rekord hadde vel vært for mye å forlange med forkjølelsen som lager pusten min om til heseblesing. Jeg er utrolig fornøyd med å ha kommet meg ut på tur, men savner godfølelsen av å løpe. Det gjør jeg altså ennå ikke.

Låret? Ja, det tålte den temmelig harde belastninga bra. Det er langt fra like ille i dag. Jeg håper på at ei behandling til gjør de siste underverkene.

Litt motgang å bryne seg på

Hva gjelder motgangen? En tilsynelatende evigvarende halting på grunn av vondt i høyre lår, og en likeledes tilsynelatende evigvarende forkjølelse (eller kanskje det er virus nummer to, tre eller fem i rekka - hva vet jeg...). Kommende mørketid og vintertid på jobb gidder jeg ikke å ta innover meg. Så lenge formen kan dyrkes og skadene/sykdom uteblir, får tidsklemma være ei mindre utfordring.

Vondtet i høyre lår er særlig irriterende. Heldigvis merker jeg lite eller ingenting til det under karatetrening med mindre vi skal jogge litt i oppvarminga eller noen sparker på låret. Da er det imidlertid litt heftig. Jeg trodde irritasjonen hadde gått over, og prøvde meg på et par joggeturer i forrige uke. Det gikk relativt greit under selve øvelsen, men å gå rundt og halte i dagesvis etterpå er ikke fullt så spennende.

Månelys treningstid. Foto: meg

I kveld skulle vært min herlige kveld da samboer fysioterapeut hadde satt av tid til behandling av fenomenet "vondt i låret". Slik skulle det ikke gå. Minsten våkna, og det hjalp verken med fornuft, kjærlighet, irettesettelser, lovnader om gull og grønne skoger eller sinne for den saks skyld: Jeg måtte innse at han trengte sin mamma, og at han hadde bestemt seg for å kose seg langt inn i soveland med henne ved sin side.

Forkjølelsen? Ja, den går vel over. Et irritasjonsmoment er det imidlertid at disse luftveisinfeksjonene ser ut til å være så glade i meg at de ikke vil gi slipp når de først får tak i meg. Det er vel bare å håpe at de ikke strammer grepet! I det stadiet av forkjølelse jeg er i nå, gidder jeg ikke å sitte hjemme og vente på at den skal gå over. Nei, her er det bare å trene det kroppen tåler. Hvis ikke blir nok humøret taperen, og det vil vi jo ikke. Jippija!